Blogg

Referat fra internasjonal fysioterapikonferanse i Boston

Referat fra internasjonal fysioterapikonferanse i Boston - bilde

Konferansen ble holdt på konferansesenteret ved Harvard Medical School i vakre og vårlige Boston, med et gatebilde og stemning som fortsatt bar preg av terrorhandlingen under Boston Marathon bare noen dager tidligere.

Den internasjonale konferansen var denne gangen et samarbeidsprosjekt mellom The International Organization of Physical Therapists in Women's Health (IOPTWH) og The International Association of Physical Therapists working with Older People (IPTOP). Hovedtemaer for konferansen var kvinnehelse og aldring hos kvinner og menn. Foreleserne var i hovedsak fysioterapeuter med doktorgrad innenfor sine felt. Norge var representert med delegatene Nina Theodorsen og Eva Hoddø, henholdsvis leder og sekretær i faggruppen for kvinnehelse i NFF, i tillegg til undertegnede, av i alt tolv deltagernasjoner. Jeg velger å trekke frem de foredragene jeg syntes var mest relevant i dette referatet. Konferansens røde tråd var helsefremmende behandling blant eldre, spesielt betydning av fysisk aktivitet for god helse. For et detaljert program med foredragsholdere, se http://www.ioptwh.org.

Marilyn Moffat, president for World Conferation for Physical Therapy (WCPT) holdt åpningsforedraget med vekt på at økende alder i befolkningen er en indikator for bedret global helse, at syn på aldring er kulturelt betinget og hvordan fysioterapeuter/helsepersonell skal møte utfordringene med en stadig økende andel eldre frem mot 2050. Hun fremholdt betydningen av forebygging og en god og målrettet primærhelsetjeneste slik at færrest mulig vil trenge innleggelse på institusjon.

"Fysioterapi ved osteoporose, mål og strategier for kvinner og eldre" ble presentert av Meena Sran. Budskapet var at det er evidens for at en kombinasjon av to typer benbevarende trening er mest effektivt for postmenopausale kvinner: høy støteffekt som hoppetau og jogging og styrketrening med motstand. Trening med høy støteffekt kan ledsages av aktivitet med lav støteffekt som trappegang og gange. Når det gjelder fallforebygging er trening, inntak av vitamin D, ergonomisk tilpasning av hjemmemiljøet for de med synshemming og bekkenbunnstrening for urinlekkasje kunnskapsbaserte behandlinger. Sran har funnet at forekomsten av urinlekkasje er mye høyere blant eldre kvinner med fall enn blant andre eldre kvinner. I sin studie fra 2009 viser hun til at urinlekkasje er en uavhengig risikofaktor for fall og brudd hos eldre kvinner, kartlegging av urinlekkasje bør være rutine hos eldre med falltendens og at helsepersonell må vurdere mulig urinlekkasje når trening planlegges.

Hun undersøkte effekten av bekkenbunnstrening hos kvinner med osteoporose og urinlekkasje i aldersgruppen 55-85 (Sran et al 2011) og konkluderte med signifikant reduksjon i ukentlige lekkasjeepisoder hos treningsgruppen ved tre og tolv måneders oppfølging etter avsluttet behandling. Det er med andre ord mye å hente på å behandle urinlekkasjen hos denne gruppen!

Når det gjaldt kvinner og menn med diagnostisert osteoporose, lav benmasse og fallutsatte, presenterte Sran trenings-og læringsprogrammet Osteofit (www.osteofit.org), et spesielt evidensbasert og tilpasset opplegg for denne gruppen.

Meghan Markowski snakket om utbredelse av urogenitale problemer som LUTS, overaktiv blære og urinlekkasje blant eldre og deres betydning for aldring. Hun viste til at forekomst av urinlekkasje er desidert høyest blant eldre, underrapportering av plagene, at antallet eldre med urinlekkasje vil øke dramatisk med global aldring og understreket påvirkningen inkontinens har på livskvalitet, seksuell helse, psykisk helse og funksjonsnivå. Hun gjennomgikk de ulike diagnosene og deres respektive behandlinger uten å presentere noen store endringer fra oppdatert kunnskap slik vi kjenner den i fagmiljøet. Konservativ behandling i form av bekkenbunnstrening, blæretrening og adferdsendring skal være førstevalg ved stress-og blandingsinkontinens og studier viser god effekt av trening for urinlekkasje hos eldre, også for eldre på institusjon. Relativt små tiltak som å lære eldre bruken av "knekket" – aktivisering av bekkenbunn før buktrykksøkning som for eksempel ved stillingsendring – og drikke/miksjonsrutiner kan utgjøre en forskjell i antall lekkasjeepisoder. Markowski poengterte viktigheten av målrettet kartlegging og behandling av de ulike urogenitale plagene for et effektivt resultat med øket livskvalitet og livsutfoldelse for pasientene.

Psykolog dr. Sharon Bober foreleste om seksuelle forandringer hos eldre kvinner og menn. Det er nå økende evidens for sammenhengen mellom seksuell dysfunksjon og kronisk sykdom og bred enighet om at seksualitet er sentralt for livskvalitet og god helse. Fysioterapeuter og leger tar ikke vanligvis opp temaet seksualitet med sine pasienter selv om pasientene ønsker å snakke om det. Studier viser at seksuelle problemer og seksuell dysfunksjon er utbredt, spesielt blant pasienter med kronisk sykdom og etter kreftbehandling (Basson & Schulz 2007, Ganz 1998). Bober presenterte fem barrierer for hvorfor helsepersonell ikke snakker med pasienter om seksualitet og disse inkluderte mangel på erfaring, kommunikasjonsvansker, misoppfatning av hvilken betydning seksualitet har for pasienten, usikker på hva man skal si dersom et seksuelt problem presenteres eller hvor man skal henvise og følelse av flauhet.

De vanligste endringene i seksuell funksjon inndeles i plager ved seksuell lyst og motivasjon og plager ved seksuell respons. Dette kan henholdsvis være nedsatt lyst, motivasjon, kroppsbilde og seksuelt selvbilde og redusert seksuell respons i form av nedsatt evne til opphisselse, erektil dysfunksjon (ED) hos menn, nedsatt lubrikasjon og orgasmeevne og dyspareuni hos kvinner. Seksualtitet blir direkte berørt ved omfattende kreftbehandling som kirurgi, stråling, kjemoterapi og hormonbehandling.

Menopause med reduksjon av kjønnshormoner er knyttet til seksuell dysfunksjon med nedsatt evne til opphisselse og nedsatt orgasmeevne. For kvinner med lave androgennivåer kan det også gi seg utslag i nedsatt lyst og glede. I tillegg gir vaginal atrofi og tørrhet svie og smerter ved samleie, Bober understreket betydningen av å spørre pasienter om og hvordan behandling har påvirket sexlivet, gi konkrete råd, veiledning og instruksjon i hvordan seksuell dysfunksjon kan behandles, informere om ulike hjelpemidler som vannbasert glidekrem uten glyserin, lokal hormonkrem, vaginale dilatorer, vibratorer og alternativer som penispumpe for ED. Sexologisk rådgivning og tilpasning av innarbeidede seksuelle mønstre til en endret fysisk situasjon, er en viktig del av behandlingen.

Bober presenterte en helhetlig intervensjonsmodel som hun kalte Integrative Sexual Renewal der seksuelle problemer identifiseres ut ifra fire nøkkelområder: fysisk, psykisk, kulturelt og sosialt i et team bestående av gynekolog, urolog, psykolog, endokrinologi og fysioterapeut. Faglig ville jeg gjerne hatt med en sexolog i det samarbeidet også!

Avslutningsvis vil jeg takke Quintet AS for fagstipendet som ga meg muligheten til å delta på en internasjonal konferanse som jeg hadde stor nytte og glede av å være med på.

Kjersti Hatlebrekke

Spesialist i kvinnehelse MNFF

Sexolog MNFKS