Ny klinikk i Stavanger – Stavangersexologene

Gunhild Næss har skrevet sin sterke historie, og bakgrunnen for at hun
ble sexolog i dette innlegget. Hun etterlyser bedre kunnskap og flere
kvalifiserte sexologiske rådgivere i det offentlige helsevesenet i Norge. Vi
støtter hennes og regjeringens budskap: «Snakk om det!»

Kreftpasienten som ble sexolog 

Det
hele startet ved innskrivningen på
sykehuset, 1. januar 2013. Jeg hadde, bare noen få dager før, fått den verste
beskjeden jeg kunne fått; jeg hadde kreft! I en alder av 24 år hadde jeg fått
påvist eggstokkreft, og lå nå på sykehuset for å operere det bort.

Skammen

Eggstokkreft rammer i all hovedsak eldre kvinner, og jeg begynte ganske
tidlig å kjenne på en følelse av å være feil. Her lå jeg 24 år, og med en
«gammel-dames-sykdom». Jeg skammet meg grenseløst over sykdommen min, og det
den gjorde mot meg.

I skammens skygge, kan man fort
ende opp med å føle seg liten, dum, verdiløs, og man får kanskje et behov for å
skjule seg. Jeg skjulte meg!
 Nære
og kjære fikk streng beskjed om å holde tett, slik at færrest mulig fikk vite
at jeg var syk.

 

Dersom jeg ble spurt om livet og
sykdommen, lo og tulla jeg det ofte bort. Jeg hadde også en tendens til å ta på
meg en tøff fasade, hvor jeg kunne virke veldig “brulten” i måten jeg framsto
på. På denne måten slapp jeg å ta stilling til det dumme som var skjedd meg, og
å vise hvor sårbar jeg faktisk var. Det var så reelt og uutholdelig dersom det
ble pratet skikkelig om, så jeg dyttet det vonde ned i en kiste og lukket
lokket.

 

I dette “prestasjonssamfunnet”
som vi lever i, hvor vi streber etter perfeksjon, er det sårt å skille seg ut.
Perfeksjon og skam går hånd i hånd, og fallhøyden er  stor.

Jeg skammet meg også fordi, selv
om jeg etterhvert så frisk ut, så klarte jeg ikke leve opp til de
forventningene som jeg og samfunnet har til friske folk.

   

Tilbake til 1.januar 2013

Jeg var livredd, skuffet, lei meg, og for hver lege som kom innom meg
denne dagen, så jeg bare mørkere og mørkere på fremtiden. Alle planene mine for
tiden fremover, ble brått revet bort fra meg. Igjen satt jeg der, og ville
helst bare forsvinne.

Maktesløsheten var stor da sykepleieren kom innom rommet mitt, litt rød
i toppen og synlig ukomfortabel. Hun hadde med en brosjyre om sykdom og
seksualitet, og ymtet frempå at sexlivet og seksualiteten min nå ville forandre
seg til det verre. Men dette kunne vi snakke mer om siden sa hun, og var
kjapp med å komme seg ut av rommet.

 

Jeg fikk da et inntrykk av at dette ikke var noe man kunne snakke
om, noe det heller aldri ble. Jeg var singel på denne tiden, og begynte å
tenke; hvem ville vel ha en dame som ikke kan ligges med? Noe som jeg fikk et
inntrykk av at sykepleieren mente. Ganske kjapt begynte jeg å se for meg et liv
som enslig og ensom. Og jeg følte meg bunnløs, maktesløs og ensom.

   

Den sexologiske rådgiveren

Hele
6 måneder gikk, uten at noen snakket med meg om mitt selvbilde, min seksuelle
funksjon og dysfunksjon, eventuelle hjelpemidler, eller sexlysten som i denne
perioden ikke eksisterte.

6
måneder gikk jeg rundt, med et titalls tusen bekymringer, frykter og sorg om
egen kropp, og det sykdommen og behandlingen gjorde med den. Dette uten at noen
tok ansvar og snakket med meg om det.

Det
gikk altså 6 hele måneder, før jeg endelig fikk svar på mange av mine spørsmål
og bekymringer.

Jeg
møtte ved en tilfeldighet en nyutdannet sexolog, ved en innleggelse på
sykehuset. Endelig (!) noen som spurte meg, og ville snakke med meg om min
seksualitet. Endelig noen som kunne tipse og veilede meg om min «nye» kropp.

Det
var her min interesse for faget oppstod, og det var her jeg bestemte meg for å
jobbe for at vi med uhelse skal få vår seksuell helse prioritert av
helsevesenet. Ingen skal måtte føle slik jeg gjorde, de 6 lange månedene. Ingen
skal måtte føle seg fratatt sin seksualitet.  

   

Yolo

Jeg
fikk for to år siden et tilbakefall. Spredning til tarmen. Jeg måtte derfor
atter en gang inn på sykehuset for å operere. I min journal fra 3. oktober 2017
står dette:

    

Min
motivasjon for å jobbe for at strategiplanen «snakk om det» faktisk blir brukt
i praksis, ble derfor ekstra sterk. Dette er ikke godt nok helsenorge, nå må
noe skje!

Vår
seksuelle helse må prioriteres. Den holder oss friske og i trivsel, den er en
kraft og ressurs som bidrar til god helse, mestring og livskvalitet i alle
livsfaser. Og det som fremmer seksuell helse, er blant annet åpenhet.

Jeg
har derfor nå utdannet meg til sexologisk rådgiver. Jeg har tilegnet meg
kunnskap på toppen av min erfaring, slik at jeg nå kan gå ut og jobbe aktivt
for at vi med uhelse skal få prioritert vår seksuelle helse ved
sykdom, behandling og rehabilitering.

I
dag lever jeg etter yolo- prinsippet, og jeg kjenner ikke lenger like godt på
skammens ødeleggende respons; tilbaketrekning og unngåelse.

Som
en begynnelse på arbeidet, starter jeg og en kollega, til høsten;
«Stavangersexologene». Dette er en privat sexologisk rådgivningstjeneste i
Stavanger, som du etter hvert kan lese mer om på www.stavangersexologene.no.

Håpet
er at regjeringen snarest, skaper flere offentlige stillinger til sexologene,
og får NACS- godkjente sexologiske rådgivere inn i de offentlige helse- og
omsorgstjenestene.

Det
siste året har jeg også stilt opp til intervju i både KK, Stavanger Aftenblad,
Gynkreftforeningen og diverse andre medier, og dette i bare undertøyet. Jeg har
også reist litt rundt, og holdt foredrag om sykdom og seksualitet, med gode
tilbakemeldinger. Dette er et viktig tema!

 

Les
mer på min blogg: www.gunzilla.no

Artikkel
i KK: kk.no

Reportasje
i Stavanger Aftenblad: Aftenblad.no

Intervju
i Gynkreftforeningen: Gynkreftforeningen.no

Intervju
i Hinnavis: Hinnavis.no

Intervju
i Ivrig: Ivrigcamp.no

Foto: Salt and wax
studios