Ny klinikk i Stavanger – Stavangersexologene
Gunhild Næss har skrevet sin sterke historie, og bakgrunnen for at hun
ble sexolog i dette innlegget. Hun etterlyser bedre kunnskap og flere
kvalifiserte sexologiske rådgivere i det offentlige helsevesenet i Norge. Vi
støtter hennes og regjeringens budskap: «Snakk om det!»
Kreftpasienten som ble sexolog
Det hele startet ved innskrivningen på sykehuset, 1. januar 2013. Jeg hadde, bare noen få dager før, fått den verste beskjeden jeg kunne fått; jeg hadde kreft! I en alder av 24 år hadde jeg fått påvist eggstokkreft, og lå nå på sykehuset for å operere det bort.
Skammen
Eggstokkreft rammer i all hovedsak eldre kvinner, og jeg begynte ganske tidlig å kjenne på en følelse av å være feil. Her lå jeg 24 år, og med en «gammel-dames-sykdom». Jeg skammet meg grenseløst over sykdommen min, og det den gjorde mot meg.
I skammens skygge, kan man fort ende opp med å føle seg liten, dum, verdiløs, og man får kanskje et behov for å skjule seg. Jeg skjulte meg! Nære og kjære fikk streng beskjed om å holde tett, slik at færrest mulig fikk vite at jeg var syk.
Dersom jeg ble spurt om livet og sykdommen, lo og tulla jeg det ofte bort. Jeg hadde også en tendens til å ta på meg en tøff fasade, hvor jeg kunne virke veldig “brulten” i måten jeg framsto på. På denne måten slapp jeg å ta stilling til det dumme som var skjedd meg, og å vise hvor sårbar jeg faktisk var. Det var så reelt og uutholdelig dersom det ble pratet skikkelig om, så jeg dyttet det vonde ned i en kiste og lukket lokket.
I dette “prestasjonssamfunnet” som vi lever i, hvor vi streber etter perfeksjon, er det sårt å skille seg ut. Perfeksjon og skam går hånd i hånd, og fallhøyden er stor.
Jeg skammet meg også fordi, selv om jeg etterhvert så frisk ut, så klarte jeg ikke leve opp til de forventningene som jeg og samfunnet har til friske folk.
Tilbake til 1.januar 2013
Jeg var livredd, skuffet, lei meg, og for hver lege som kom innom meg denne dagen, så jeg bare mørkere og mørkere på fremtiden. Alle planene mine for tiden fremover, ble brått revet bort fra meg. Igjen satt jeg der, og ville helst bare forsvinne.
Maktesløsheten var stor da sykepleieren kom innom rommet mitt, litt rød i toppen og synlig ukomfortabel. Hun hadde med en brosjyre om sykdom og seksualitet, og ymtet frempå at sexlivet og seksualiteten min nå ville forandre seg til det verre. Men dette kunne vi snakke mer om siden sa hun, og var kjapp med å komme seg ut av rommet.
Jeg fikk da et inntrykk av at dette ikke var noe man kunne snakke om, noe det heller aldri ble. Jeg var singel på denne tiden, og begynte å tenke; hvem ville vel ha en dame som ikke kan ligges med? Noe som jeg fikk et inntrykk av at sykepleieren mente. Ganske kjapt begynte jeg å se for meg et liv som enslig og ensom. Og jeg følte meg bunnløs, maktesløs og ensom.
Den sexologiske rådgiveren
Hele 6 måneder gikk, uten at noen snakket med meg om mitt selvbilde, min seksuelle funksjon og dysfunksjon, eventuelle hjelpemidler, eller sexlysten som i denne perioden ikke eksisterte.
6 måneder gikk jeg rundt, med et titalls tusen bekymringer, frykter og sorg om egen kropp, og det sykdommen og behandlingen gjorde med den. Dette uten at noen tok ansvar og snakket med meg om det.
Det gikk altså 6 hele måneder, før jeg endelig fikk svar på mange av mine spørsmål og bekymringer.
Jeg møtte ved en tilfeldighet en nyutdannet sexolog, ved en innleggelse på sykehuset. Endelig (!) noen som spurte meg, og ville snakke med meg om min seksualitet. Endelig noen som kunne tipse og veilede meg om min «nye» kropp.
Det var her min interesse for faget oppstod, og det var her jeg bestemte meg for å jobbe for at vi med uhelse skal få vår seksuell helse prioritert av helsevesenet. Ingen skal måtte føle slik jeg gjorde, de 6 lange månedene. Ingen skal måtte føle seg fratatt sin seksualitet.
Yolo
Jeg
fikk for to år siden et tilbakefall. Spredning til tarmen. Jeg måtte derfor atter en gang inn på sykehuset for å operere. I min journal fra 3. oktober 2017 står dette:
Min
motivasjon for å jobbe for at strategiplanen «snakk om det» faktisk blir brukt i praksis, ble derfor ekstra sterk. Dette er ikke godt nok helsenorge, nå må noe skje!
Vår seksuelle helse må prioriteres. Den holder oss friske og i trivsel, den er en kraft og ressurs som bidrar til god helse, mestring og livskvalitet i alle livsfaser. Og det som fremmer seksuell helse, er blant annet åpenhet.
Jeg har derfor nå utdannet meg til sexologisk rådgiver. Jeg har tilegnet meg kunnskap på toppen av min erfaring, slik at jeg nå kan gå ut og jobbe aktivt for at vi med uhelse skal få prioritert vår seksuelle helse ved sykdom, behandling og rehabilitering.
I dag lever jeg etter yolo- prinsippet, og jeg kjenner ikke lenger like godt på skammens ødeleggende respons; tilbaketrekning og unngåelse.
Som en begynnelse på arbeidet, starter jeg og en kollega, til høsten; «Stavangersexologene». Dette er en privat sexologisk rådgivningstjeneste i Stavanger, som du etter hvert kan lese mer om på www.stavangersexologene.no.
Håpet er at regjeringen snarest, skaper flere offentlige stillinger til sexologene, og får NACS- godkjente sexologiske rådgivere inn i de offentlige helse- og omsorgstjenestene.
Det siste året har jeg også stilt opp til intervju i både KK, Stavanger Aftenblad, Gynkreftforeningen og diverse andre medier, og dette i bare undertøyet. Jeg har også reist litt rundt, og holdt foredrag om sykdom og seksualitet, med gode tilbakemeldinger. Dette er et viktig tema!
Les
mer på min blogg: www.gunzilla.no
Artikkel
i KK: kk.no
Reportasje
i Stavanger Aftenblad: Aftenblad.no
Intervju
i Gynkreftforeningen: Gynkreftforeningen.no
Intervju
i Hinnavis: Hinnavis.no
Intervju
i Ivrig: Ivrigcamp.no
Foto: Salt and wax
studios