TENS mot spastisitet
Sist oppdatert april 2022
Transkutan elektrisk nervestimulering (TENS) er noe man tradisjonelt assosierer med smertelindring, men også andre bruksområder slik som for eksempel sårtilheling finnes. Flere studier har demonstrert nedsatt spastisitet etter bruk av TENS. Fordelen med TENS sammenliknet med annet behandling er at det er lite invasivt, har få og ingen alvorlige bivirkninger, apparatene kan brukes til hjemmebehandling og det er kostnadseffektivt gjennom offentlige utlånsordninger for behandlingshjelpemidler.
Spastisitet defineres som en «tilstand med ufrivillig økt muskelspenning/muskeltonus og forbundet med forsterkede senereflekser i muskulaturen» ifølge Store Medisinske leksikon, og videre «Spastisitet oppstår ved skader i nervebaner (motoriske baner som går fra hjernen og ned til ryggmargen)»1. Flere sykdommer kan gi spastisitet, for eksempel cerebral parese, hjerneslag og multippel sklerose. Behandling av spastisitet er ofte multimodalt med fysioterapi, medikamentell behandling og i alvorlige tilfeller kirurgi.
I en studie på både friske og hemiplegiske pasienter fant forskerne at Hoffmann refleksen og F-bølgen var signifikant lavere i soleusmuskelen etter behandling med TENS. Hoffmann-refleksen og F-bølgen er elektrofysiologiske mål som brukes for å vurdere spastisitet. I den aktuelle studien ble det brukt en frekvens på 99 Hz, en pulsbredde på 250 µs, og en stimuleringstid på 30 minutter2. Flere andre studier med tilsvarende parametere har demonstrert effekt av TENS etter hjerneslag3,4.
Effekter:
I studier som sammenlikner TENS og baklofen (et vanlig legemiddel i behandling av spasitistet) er det funnet at TENS er sammenliknbar eller mer gunstig enn baklofen 5,6. TENS er også mer effektivt enn placebobehandling4, 7, 8.
Når det gjelder funksjonsmål er det få studier som har sett på TENS og funksjon i hverdagen, men en studie fant tilsvarende funksjonsbedring etter TENS-behandling som etter baklofen-behandling6. En studie som undersøkte TENS-behandling kombinert med oppgaverettet trening (task-oriented training) hadde bedre effekt på ganglaget enn TENS-behandling alene8.
Parametere:
Den vanligste frekvensen i litteraturen på TENS og spastisitet er 100 Hz4,9, med en pulsbredde på 100 – 250 µs. Pulsbredden vil avhenge av hvilken muskel man ønsker å stimulere. Tommelfingerregelen er at større muskler krever større hudelektroder og økt pulsbredde. Strømstyrken tilpasses individuelt og med utgangspunkt i pasientens sensitivitet. Her er det stor variasjon i hvordan studiene beskriver og definerer valgt strømstyrke. Størrelsen på elektrodene vil også påvirke strømstyrken (større elektroder krever høyere strømstyrke for samme sensoriske opplevelse). Som regel bruker man en strømstyrke som gir litt kribling, men som ligger lavere enn motorisk respons, og som ikke gir ubehag. Det finnes også eksperimentelle studier som har vist effekt av lav-frekvent behandling (20 Hz)10. Dette tyder på at det kan være flere virkningsmekanismer for TENS som vi ikke kjenner til.
Elektrodeplasseringen varierer i ulike studier, men plasseres som regel langs nervebanen. Denne plasseringen antas å hovedsakelig aktivere store afferente nervefibre, og dermed øke presynaptisk hemming av de hyperaktive strekkerefleksene3,4, samtidig som det gir mindre hemming av viljestyrte signaler til motornevronene i den paretiske muskulaturen4. Peronealnerven er den mest undersøkte når det kommer til spastisitet4. Som regel har behandlingen rettet seg mot den spastiske muskulaturen 11,5,10 , mens stimulering av antagonistisk muskulatur er mer kontroversielt12.
Noen studier undersøker effekt etter én enkeltbehandling9,7, mens de fleste studiene viser effekt først etter intervensjoner med 154 eller 205,9,11 behandlingsøkter. Varigheten på øktene varierer fra 15-305,10 ,13 minutter, 45-60 minutter4 og over 90 minutter11. I en studie demonstrerte de at behandlingsøkter på 8 timer var mer effektive enn 1 time11.
[1] https://sml.snl.no/spastisitet Sist lastet ned 31.03.22
[2] Joodaki, Bagheri, The effects of electrical nerve stimulation of the lower extremity on H-reflex and F-wave parameters, Electromyogr Clin neruophysiol Jan-Feb 2001;41(1):23-8
[3] Potisk et al. Effects of transcutaneous electrical nerve stimulation (TENS) on spasticity in patients with hemiplegia, Scand J Rehabil Med 1995 Sep;27(3):169-74.
[4] Levin et al. Releif of hemiparetic spasticity by TENS is associated with improvement in reflex and voluntary motor functions, Electroencephalogr Clin Neurophysiol 1992 Apr;85(2):131-142
[5] Shaygannejag et al. Comparison of the effect of baclofen and transcutaneous electrical nerve stimulation for the treatment of spasticity in multiple sclerosis, Neurol Res 2013 Mar;25(6):636-42
[6] Aydin et al. Transcutaneous Electrical Nerve Stimulation versus baclofen in spasticity: clinical and electrophysiologic comparison, Am J Phys Med Rehabil, 2005;84:584-92
[7] Chung, et al. Immediate effect of transcutaneous electrical nerve stimulation on spasticity in patients with spinal cord injury. Clin Rehabil 2010;24:202-10.
[9] Hui-Chan et al., Stretch reflex latencies in spastic hemiparetic subjects are prolonged after transcutaneous electrical nerve stimulation, Can J Neurol Sci, 1993;20:97-106
[10] Chen et al., Effects of surface electrical stimulation on the muscle-tendon junction of spastic gastrocnemius in stroke patients. Disabil Rehabil 2005;27:105-10
[11] Miller et al., The effect of transcutaneous electrical nerve stimulation (TENS) on spasticity in multiple sclerosis, Mult Scler, 2007;13:527-33
[12] Tekeoglu et al., Effect of transcutaneous electrical nerve stimulation (TENS) on Barthel Activities of Daily Living (ADL index score following stroke, Clin Rehabil, 1998:12:277-80
[13] Martins et al., Immediate effect of TENS and cryotherapy in the reflex excitability and voluntary activity in hemiparetic subjects: a randomized crossover trial, Rev Bras Fisioter, 2012;16:337-44.