Det autonome nervesystemet kalles gjerne «dirigenten for vårt indre liv», og spiller en sentral rolle i mange sykdomsmekanismer og helseplager. Både tibialisstimulering og vagusnervestimulering ser ut til å ha sine terapeutiske effekter fordi de påvirker autonom funksjon. Hvilken rolle spiller nervesystemet vårt ved bekkenrelaterte plager, og hvilke likhetstrekk finner vi mellom to vidt forskjellige behandlingsmodaliteter?
Nervesystemet vårt deles som regel inn i det somatiske nervesystemet og det autonome nervesystemet. Det somatiske nervesystemet er den viljestyrte delen av nervesystemet vårt og består av tverrstriper skjelettmuskulatur. Da sendes det signaler fra hjernen og ut til skjelettmuskulaturen via ryggmargen. Nervebanene går uavbrutt helt til endepunktet.
Det autonome nervesystemet vårt er ikke viljestyrt og styrer i all hovedsak den glatte muskulaturen. Glatt muskulatur finner du eksempelvis i indre organer, arterier og kjertler. Til forskjell fra det viljestyrte nervesystemet er det autonome nervesystemet delt opp i ganglion – det vil si en slags mellomstasjon der signaler på vet til og fra sentralnervesystemet kan reguleres og moduleres.
Figuren er tatt fra webinar med samme tema som denne saken. Vagusnerven har et bredt forsyningsområde vist i gult, og forsyningsområdet man påvirker ved vagusnervestimulering vist i grønt.
Vi deler det autonome nervesystemet videre inn i sympatikus og parasympatikus. Disse begrepene oppstod på 1800-tallet og er egentlig ganske intetsigende i seg selv. Parasympatikus-aktivering handler om «rest and digest», og denne delen av nervesystemet aktiveres med andre ord når vi slapper av og fordøyer maten. Sympatikus aktiveres derimot ved stress, og kalles gjerne «fight or flight» modus. Det er viktig å presisere at det autonome nervesystemet ikke er «på» eller «av», men at det snarere er en dynamisk likevekt, eller homeostase, som stadig endrer seg.
Dysautonomi er forstyrrelser i den delikate likevekten mellom parasympatikus og sympatikus. Ofte er det overdreven sympatikus («fight or flight») aktivering som gir plager hos pasienten, men også vekslende aktivering mellom sympatikus og parasympatikus kan være er problem. Typiske plager pasienten kan oppleve er hjertebank (takykardi), fordøyelselsplager som diaré og forstoppelse, angst, uro og søvnforstyrrelser.
Det finnes mange årsaker til dysautonomi, blant disse er kronisk stress, traumer, kroniske sykdommer og nevrodegenerative lidelser de viktigste. Symptomene ved dysautonomi kan være svært variable, og også gi konsentrasjonsvansker, angst, depresjon og endret smertepersepsjon. Det kan derfor være vanskelig å diagnostisere dysautonomi og mange pasienter blir gående mange år som «kasteball» i helsevesenet før de får en dysautonomidiagnose. Typisk for disse pasientene er stressrelatert symptomforverring og symptomer fra mange organsystemer.
Den vanligste formen for dysautonomi er Postural Ortostatisk Takykardi Syndrom. Dette symptomkomplekset kjennetegnes av rask hjerterate/hjertebank når pasienten endrer stilling fra sittende eller liggende til stående. En slik stillingsendring krever at blodtrykket øker ved at perifere blodkar trekker seg sammen og hjertet slår fortere. Hos pasienter med POTS skjer ikke denne autonome reguleringen som den skal og resultatet er ofte ortostatisk hypotensjon (lavt blodtrykk når pasienten reiser seg) og hjertebank. Pasienter med POTS har ofte flere symptomer fra andre organsystemer som fordøyelsesplager, tåkesyn, angst, konsentrasjonsvansker. Over 90 % som rammes av POTS er kvinner, og det tar ofte lang tid og flere sykehusinnleggelser før diagnosen stilles.
Autonom dysregulering kan være en komponent i mange ulike tilstander, og det er etter hvert kommet mye forskning som undersøker det autonome aspektet av ulike tilstander. I den vedlagte litteraturlisten finner du artikler som beskriver det autonome aspektet av en rekke tilstander. Du finner også et knippe artikler hvor vagusnervestimulering har hatt lovende effekt ved svært ulike tilstander. For tibialisstimulering er kanskje effekten på blære og tarm best kjent, men det er også vist effekt ved for eksempel bekkensmerter, seksuell dysfunksjon og tilheling av analfissurer. Begge behandlingsformene er lite invasive, godt tolerert og kan utføres som hjemmebehandling. Vi anbefaler alltid at pasienten følges opp av helsepersonell gjennom hele behandlingen. Ved å forstå rollen til det autonome nervesystemet ved ulike tilstander kan vi også bedre tilpasse behandling, oppfølging og ikke minst pasientinformasjonen. Selv om tibialisstimulering og vagusnervestimulering som oftest brukes på forskjellige indikasjoner er det mye overlapp i forklaringen på hvordan de virker. I litteraturlisten er det også noen artikler som tar for seg spennende virkningsmekanismer ved de ulike behandlingsformene.
Publisert
2,877.00 kr inkl. mva.Legg i handlekurv
Kan rekvireres av lege
